I det siste har jeg fått tid til å tenke over det som har skjedd de siste årene. Jeg har tatt for meg alle begivenhetene, helt fra den dagen da vi i partiet tok den store beslutningen. Da vi mente at tiden var moden for å finne en løsning. Problemet var alle de uproduktive, unyttige menneskene som var så alt for stor belastning på samfunnet.
Vi var riktig stolte, det husker jeg. ”Handlekraft er makt”, sa vi. Og folk flest ble da også fornøyde. Lenge hadde de vært plaget av tanken på å måtte fø på alle disse parasittene de hadde hørt om.
Først tok vi for oss alle som mottok forskjellige trygdeytelser. Det var bred enighet om å utvise humanitære hensyn, og derfor fikk alle en anstendig behandling. De ble furnert med en sluttpakke, slik at ingen skulle få noen slags grunn til å klage. Tilbudet bestod av en injeksjon som gjorde at de kunne leve omtrent et halvt års tid etter at de fikk den. Så ga vi dem noen kroner, slik at de kunne ha det riktig morsomt den tiden de hadde igjen.
I startfasen så det riktig bra ut. Vi hadde ventet at konjunkturene skulle ta seg opp, og en stund gikk pekte de da også rette veien. Så forstod vi etter hvert at det trengtes noen små justeringer. De som hadde tjent penger på å selge varer og tjenester til de ulønnsomme, ble etter hvert arbeidsledige. Derfor fant vi hurtig plass også til dem i løsningsmodellen.
Nå var vi ganske sikre på at det skulle bli overflod til alle. Men nei, det viste seg å bli en del folk i helsevesen og andre sosiale tjenester som ble overflødige.
Heldigvis hadde vi fått gode og rasjonelle rutiner på det som måtte gjøres.
Så rart det enn kan høres, så kom ikke de resultatene vi ventet nå heller. Vi så at det hadde blitt mindre behov for produkter fra primærnæringer. Det var opplagt at vi måtte redusere antallet matprodusenter.
Av en eller annen ubegripelig grunn fortsatte det på samme viset. Nå dukket det plutselig opp overflødige folk i forskjellig slags industri. Vi fant flere og flere som ikke tilførte samfunnet noen gevinst.
Sluttpakken måtte vi skjære kraftig ned på, etter hvert utgjorde den bare en halv dag med forlystelser.
Etter noen år med hard og uselvisk innsats, var det faktisk bare oss i partiet tilbake. Vi diskuterte mye fram og tilbake en stund. Slik kom vi fram til at faktisk var ikke alle av oss lønnsomme, heller.
I det siste hadde vi skaffet oss pistoler, av rasjonalitetshensyn.
Til slutt stod vi der alene, finansministeren og jeg. Da fantes det ikke mer ammunisjon å få tak i. Jeg regnet med at det var hans skyld, så jeg fant en klubbe og avgjorde saken på det viset.
Nå har jeg, som sagt, fått tid til å tenke litt. Det har blitt ganske stille rundt meg. Hermetikken jeg finner i folketomme butikker begynner å gå ut på dato. Men likevel - jeg lønner meg da … gjør jeg ikke? Jeg må da vel gå i pluss … på en måte…?
