Til forsiden Til gjestebok
Den vakreste stemmen i himmelen
Det var på den tiden Vårherre vandret på jorden, og delte de samme kår som alle må friste her.
En dag gikk han alene ute på markene. Der ble han omkranset av store flokker med fugler. Hver og en ville de gjerne gi en glede tilbake til sin skaper, så de stemte i med en kvitrende takk for livet de hadde fått.
Alle sang de så fint de bare kunne, og vakrest av alle sang trostene. Svarttrosten og måltrosten fløytet sine smektende triller, mens rødvingen gjentok og fargela alle melodier.
Likevel kunne ingen av dem måle seg med gråtrosten. Den sang slik at verden ble som forgylt rundt den. Alle som hørte det, måtte stoppe opp og bare lytte. Det var som om savn og smerte, ja alt som kjentes vondt og vanskelig ble strøket bort av den stemmen.
Vårherre hørte på dem alle før han bød gråtrosten om å komme bort til seg. Han sa:
- Jeg skapte jorden slik at himmelen noen ganger kan speile seg her. Slik ville jeg vekke en lengsel etter det som er vakkert. Da kunne jeg også en gang få oppfylle slike lengsler.
Blant alle jeg har skapt, har du fått den vakreste av alle stemmer. Nå skal du vite at i himmelen er det en engel som har til oppgave å trøste alle som har hatt det vondt på jorden. Derfor spør jeg deg nå om du kan tenke deg å låne bort stemmen din til den engelen.
Gråtrosten tenkte seg godt om. Den var sikker på at den kom til å savne å synge. Alltid hadde den kjent seg så stolt og glad hver gang noen stod henført og lyttet til den. Men så kom den til å tenke på alle de som hadde det vanskelig, og den ble glad ved tanken på at de skulle bli trøstet med dens stemme. Derfor bestemte den seg for å svare ja.
Da den fløy av sted, kom det bare et stygt skrik da den skulle si farvel.
Vårherre gikk videre, og det gikk mot kveld. Da var det at gråtrosten kom flyvende tilbake til ham. Den så bedrøvet ut, og på brystet hadde den mørke flekker etter tårer.
- Det ble så trist, alt sammen, sa den. – De andre trostene vil ikke kjennes ved meg, nå da jeg ikke kan synge lenger. De bare jager meg, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.
Vårherre så vennlig på den og sa:
- Da skal du bli belønnet for at du kom til meg med din sorg, og ikke bare med en begjæring. Heretter skal du få makt over alle andre troster, slik at de må vike for deg. Og du skal vite at stemmen som du savner, den tilhører likevel deg selv om en engel låner den.
Hver gang noen hører deg heretter, og hver gang noen sanser slikt som ikke er vakkert, så skal de bli minnet om at det finnes noe bedre. For alt godt som kan legges til, har en gang blitt tatt bort.
Så dro gråtrosten av sted enda en gang. Den fløy lavt langs bakken, for det var nesten blitt mørkt. Den tenkte at om den holdt seg langs fotsporene til Vårherre, ville den nok finne tilbake dit den kom fra.
Og slik flyr den ennå i dag, lavt over markene. Av og til lar den det stå til med sine skjærende skrik. Men den som lytter nøye, vil høre at den egentlig bare ler og fryder seg. For gråtrosten vet at det er den som eier den vakreste stemmen i himmelen.
