En gang var det ei lita vilje som hadde lagt ut på vandring. Denne vilja var ikke så stor og sterk kanskje, men hun var trofast og god, og slike trofaste og gode viljer er det ikke så mange av her i verden.
Best som hun gikk der i ro og fred for seg selv, fikk hun se en flokk med synsinger som kom rennende. De fór fram med skrål og spetakkel, ja de bar seg slik at en skulle tro at verdens ende var nær. Vilja ble redd kan du vite, og dermed smatt hun inn og gjemte seg i et tornekratt ved veikanten.
Synsingene fikk øye på henne likevel, der hun satt og skalv. De tok til å danse rundt tornebusken mens de hylte og skrek.
- Å, nei for et tufsete og lite krek du er, skrålte de. Du gjør aldeles rett i å gjemme deg vekk, for ingen bryr seg om noe så stusselig. Aldri kan en slik som deg bli så smart og flink som oss!
- Er det så mange som synes godt om dere, da? våget vilja seg til å spørre.
- Er du dum, eller? smalt det fra synsingene. Vi er velkomne over alt, vi. De roper etter oss hele tiden, slike som gjerne vil vise seg fram i verden. Vi er slett ikke så kostbare og vanskelige å få tak, heller. Bare vent, din snusfornuftige fillevilje, vi skal nok få tak i deg og rive deg i stumper og stykker når du bare våger deg ut igjen.
Og så dro hele hurven videre, med like mye ståk og larm som da de kom.
Vilja ble sittende inne i krattet en god stund, og da hun omsider bestemte seg for å friste skjebnen videre, merket hun til sin forskrekkelse at hun hadde blitt sittende fast i tornene.
Etter en stund fikk hun se at en av synsingene også hadde blitt hengende i krattet. Nå som de andre var borte, virket det forresten som det ikke var noe særlig liv i den lenger. Vilja måtte kikke nærmere på den. Faktisk virket akkurat denne synsingen ganske tillitsvekkende, tenkte hun plutselig.
Slik glemte hun sine egne bekymringer, for nå kjente hun slik lyst til å redde denne stakkaren som så ut til å være nær ved å gi opp. Derfor fikk hun nye krefter, og tok fatt igjen med å slite seg løs. På den måten ble det mange skrammer og sår, men hun ga seg ikke, og til slutt klarte hun virkelig å frigjøre både seg selv og den andre.
-Nå skal du ha så mange slags takk for hjelpen, sa synsingen. Jeg må nok skynde meg etter de andre med en enste gang, for du skjønner, jeg klarer meg aldri så lenge på egen hånd.
-Skal du ikke heller slå deg i lag med meg? spurte vilja. For jeg tror at jeg liker deg ganske godt, og de andre synsingene vil kanskje ikke gå løs på meg hvis vi er to.
-Ja om jeg kunne det så, svarte synsingen. Men jeg tror det er meg de blir mest sinte på, om de skulle få se oss sammen.
-Da må vi bare ta vare på hverandre så godt vi kan, sa vilja. Vi kan jo passe på å ikke vise oss fram i utide.
På denne måten kom de to kom til å vandre sammen. De for vidt og bredt, og uten å gjøre så mye vesen av seg, så kikket de seg godt omkring og lærte noe nytt hver eneste dag. Mer og mer forstod de av hverandre også. Til slutt smeltet de helt sammen, og slik ble de rett og slett til en mening. Og sannelig er det godt at det gikk som det gikk, slike for meninger ut fra god vilje er det heller ikke så alt for mange av her i verden.
