På jorden gikk vi stolt, vi drømte
i byen som ga liv og ånd,
der himmeltegn og stjerner dømte
all makten til vår egen hånd.
Lik Marduk, sa vi, skal vi være,
da blir vi selv den ene norm.
Vår skapermakt blir oss til ære,
vi seirer i en himmelstorm.
For ordet, sa vi, er vårt eget,
og tanken fri fra vegg og laft.
Vi stiger opp! Som tårn blir preget
av Ishtars fryd for lenders kraft.
Mor Eufrats livsblod, dynn og leire,
bandt blokker til en mektig mur.
Hver sfære skulle vi beseire
med slaver, tatt fra Kish og Ur.
Slik trodde vi, at selv vi skapte
i mening, ord, begrep og bud.
Men troen, tanken, tårnet tapte,
så flerret vi vårt himmelskrud.
Vi stirret på vår store stabel,
men ingen kunne noe si.
Og byen vår het bare Babel,
men himmelen het Poesi.
Til forsiden Tilbakemeldinger / gjestebok
