Velkommen, venn. Dagen har grånet nå, og snart er det natt. Kanskje er det godt om du setter deg ned et øyeblikk. Ja, egentlig er du jo helt alene her. Jeg er bare det siste pustet i furukronene fra kveldsbrisen, en sakte rasling i løvet, en klukking av krusninger mot stranden. Snart er jeg borte. Det er bare et og annet jeg har tenkt å dele med deg først. Forresten er det ikke bare ringe ting.
Etter hvert har det blitt vanskelig å skimte stien foran deg. Lyset viker for dette store ingenting som likevel er noe. Sanser du dette ”noe” som et trykk, som en forunderlig vilje? Eller som var det en lenke av ukjente øyeblikk som snører seg om deg. Litt urolig sanser du noen ekstra slag fra hjertet ditt. Ennå hakker det stykker av veien mot sitt eget mål, oppfyllelsen av dette tallet som skremmer deg, sluttsummen som du aldri får å kjenne.
Nei, det er slett ikke min mening å gjøre deg fryktsom. Du eksisterer jo her og nå, altså er du mer enn ingenting. Se, skulle ikke det være noe! Livet alene kunne vanskelig skylde deg noe annet.
Ennå er ikke det nok, tenker du visst. Da får jeg ruske litt ekstra i trekronene, så kanskje du retter blikket oppover. Noen stjerner har stukket seg fram der mellom granene. Jeg kunne saktens fortelle deg at de er små vinduer inn til et større lys. Selv mener du sikkert å vite bedre. ”Eksploderende gasser som blir holdt sammen av gravitasjon”, sier du. ”Bare tyngdekraft” sier du videre, og i tankene kaster du en stein opp i luften. Vet du hva dine menneskebrødre sa om dette for noen små årtusener siden? Steinens ånd søker gjenforening med jorden, sa de. Og nå hvisker jeg, at kanskje er det likevel ikke deg som best kan dømme om hvem av dere som har fattet mest.
Ja stjernene. Hvor ofte har du ikke brukt nettopp disse som et mål, men da på din egen litenhet? Selv fra den nærmeste av dem er jorden som et støvfnugg å regne, sier du, og forskjellen på deg og det minste lille kryp ville være utvisket derfra.
Det er nok riktig. Likevel sitter du her, akkurat nå, i et rom som kan synes uendelig. Men at du er i stand til å vite om det! At du eier en bevissthet om din egen eksistens i altet! Ser du ikke at nettopp dette må være et enda større mirakel enn universet selv?
Hvilke grunner skulle du ha til å tro at en slik bevissthet kan la seg stenge på innsiden av deg eller andre, innenfor noe lukket skall? Alt i universet kan fragmenteres, men se om det ikke også søker forening igjen. Tyngdekraft, sa du. Da kan jo også alle tanker strømmer tilbake dit de en gang kom fra. Slik at himmelhvelvet og stjernene på ny kan få nære drømmene dine.
Du flytter litt urolig på deg. Kanskje er du noe beklemt over dette, at tankene dine kanskje ikke bare er dine egne. La så være. Jeg er bare et sakte vinddrag i skumringen, men også jeg har et tomrom å fylle et sted. På veien skal jeg gi deg enda mer å grunne over.
Du har ment så bestemt at det er dine egne tanker som kan gjøre deg stor i egne og andres øyne. Likevel står du så gjerne fram som liten og ubetydelig når det best passer seg slik. ”Naturen er så mye større enn mennesket”, sier du, som snakker du om en fryktet guddom. Da hvisker jeg, at storhet eller litenhet er ikke for deg å velge. Du kommer ikke fra ingenting, og du har ikke skapt deg selv. Å, du skulle aldri trøste deg til litenhet. Også hos deg finnes en glød, en gnist fra de første stjerner som tentes.
Ingen stjerner er like, og du kan da også bli til en oppfyllelse i kraft av deg selv. Det er som en stor arv du har del i. Det er bare det, at det også behøves et stort mot for å gjøre krav på den.
Du og dine samtidige har fjernet dere langt fra jorden og kreftene som nærer dere. Nå tilber dere noe dere kaller balanse, som om en hver en forandring i naturen er en ulykke, eller at det urørte er et stort gode.
Hørte du det skarpe skriket nå nettopp? Det var et dyr der ute i natten som døde i stor pine. Akkurat i dette øyeblikk er det så mange skapninger som lider samme skjebne. Ja, for slik er også den balansen du så gjerne vil opprettholde. Denne balansen betyr også frykt, smerte, sykdom og sult. Slik balanse betyr at det alltid litt for lite til alle, med den kamp og lidelse det fører med seg. Det urørte er verken friskt eller godt i seg selv.
Du så inderlig beredt til å ofre for naturkreftene, slik som menneskene gjennom alle tider har søkt å blidgjøre dem. Likevel er det ikke dette det store altet krever av deg. Altet har gitt deg evne til å erfare og velge. Gripes det inn i naturens balanse, om noe blir tatt bort eller legges til, så gjenoppstår det bare en annen slags balanse. Dette er en lov, og denne loven er en del av arven.
Menneskene kan velge å rette sine evner mot tidløse mål, som å begrense sult og lidelse hos flest mulig av de som er seg smerte bevisst. Da måtte dette gjelde både mennesker og dyr. Fra slekt til slekt kan dere etablere ny balanse i naturen, for makt til å bestemme over liv og død hører også med til arven. Så stort et ansvar er også du eslet til.
Med et slikt mål for øye, kan menneskene heller ikke snu og gjemme deg med en gang noe går galt. Feil vil dere alltid gjøre, men de vil også gi dere større innsikt. Med de evner som er gitt dere, ja med deres bevissthet, da kan idealet aldri være en vegetativ eksistens i noen urørt balanse.
Det er alltid ynkelig å flykte inn i litenhet. Ynkelig på samme måten som å si at galt må være rett, fordi det rette er vanskelig å få til. Den som aldri gir opp å forsøke, mister heller ikke arveretten. Alt er deres. Men like viktig er det, om dere tjener altet. Med dette i minne, hvem kan da spørre etter en mening med tilværelsen?
Hør, nå har jeg snart sust og hvisket fra meg. Kanskje sitter du rolig ennå en stund, her hvor himmelen syntes deg å komme litt nærmere nå i kveld. Aner du en forunderlig tone et steds fra? Kanskje er det musikk, en klang i universet. Der finnes en stor vilje som gjennomstrømmer altet, for all tid på søken i seg selv. Du er et av dens ører.
Med det sier jeg deg farvel, venn. Når jeg nå blir borte, kan du også få del i et annet stort gode. Da kan du få eie også stillheten.
(Fra Første Mosebok: "Da sa Gud: La oss skape mennesket i vårt bilde som et avbilde av oss. Det skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr, og alt krypet som rører seg på jorden.")
