Et stykke oppe i lien ligger det to stuer på hver sin side av storveien. Ned mot dalen ligger jordene som hvite flater nå vinterstid, de brytes bare av et sjeldent skispor og noen tilfeldige dyretråkk. Her i skogkanten er terrenget brattere. Den rette veitraseen må vike her, en gang måtte den legges i krappe svinger for å komme videre.
Utenfor den nederste stuen står en mann og kaver med en langskaftet sopelime. Han strever med å børste av seg nysnøen, men blir hemmet av noe han bærer i hendene. I stedet tramper han av godt av seg og går inn.
Anders er det som bor her, det har han da også gjort det meste av livet. Mange år har det blitt. Han er en høy og mager mann, litt dradd i ansiktet og med vertikale furer. Ennå er han ganske mørk i håret, men jerngrå tuster bruser hissig fram ved tinningene under skyggelua. Nå har han vært oppe ved postkassen. Et par aviser og noen julekort slenger han fra seg på kjøkkenbordet, uten å se nærmere på noe av det.
Han setter seg ikke, blir stående og kikke ut av vinduet. Både gårdsplassen og veien ble brøytet i dag tidlig, av en kar fra Bruket som var nedom med traktor. Han stakk også så vidt innom med en hilsen og den tradisjonelle halvflaska fra deres felles arbeidsgiver.
Julekveld og alt sammen, pokker ta det …
Blikket glir opp mot veien. Naboen, Olav, også har gjort seg turen etter posten. Fotsporene viser at det har blitt flere tommer ut av snøværet de siste dager. Nå er gamlingen på vei oppover igjen, subbende, med et godt tak i skistavene som han støtter seg til.
Olav arbeidet også på Bruket i sin tid. Veien til ham har ikke blitt brøytet.
Det tar til å murre i mellomgulvet, og Anders kjenner noen streif av kvalme. Dermed vet han også hva som er på vei. Til helsike … ja, men hva i svarteste, heiteste var det å gjøre med disse gamle greiene nå?
- Det var vi som har rett, tenker han arrig. Den gamle trøsten hjelper likevel ikke så mye lenger.
Det går an å ha rett for lenge, sa Vigdis en gang.
Etter at hun gikk bort, har han så å si ikke snakket med folk lenger. Før i tiden hendte det jo at Olav ble nevnt mellom dem.
Han driver litt fram og tilbake på kjøkkengulvet. Nå vet han i hvert fall hvordan timene vil bli videre ut over dagen og kvelden. Han kommer til å bli sittende her som vanlig, og flikke på den gamle skigarden av tanker om rett og feil.
En enda større uro kommer over ham. Han ser ut av vinduet nok en gang. Så banner han høyt og griper fatt i konjakkflasken som ennå står der på benken.
*
Olav står bøyd over vedovnen på kjøkkenet. Han er en tettbygget kar, med kortklippet hvitt hår. Han har et litt spørrende uttrykk i det brede ansiktet, som går han alltid og lytter etter noe. Nå har han, sin vane tro, brukt forsidene av dagens avis til oppfyring. Ulest, han mener så allikevel å vite omtrent hva som står der. Dessuten leser han bare annonser. - Og, tenker han, om det mot formodning skulle hende noe virkelig nytt her i verden …
Det banker på døren.
Olav kikker ut gjennom vinduet, selv om han godt vet at det er ikke er mulig å se hvem som kan ha kommet innenfor bislaget. Han går for å åpne. Det er Anders som står der, naboen som han knapt har vekslet ord med på flere tiår.
De blir stående og betrakte hverandre, avventende. Anders tar et lite skritt bakover. Han rister på hodet, men griper seg selv i bevegelsen. Så famler han ned i en jakkelomme, tar opp flasken.
- Jul … begynner han, og må rense stemmen. Juledram! Jeg tenkte …
Så stokker det seg for ham. Olav rister også på hodet, later ikke til å skjønne.
- Har du tenkt deg inn? sier han. Så hører han vel selv hvor uvennlig det lyder.
- Vil du ikke …
Han trekker seg bakover, og holder døra åpen. Den andre følger langsomt etter.
Anders ser seg om. Alt er så forunderlig likt hans eget hjem. Inventaret er slikt som er anskaffet over lang tid. På kjøkkenet er et gammelt, massivt furubord med enkle rørstoler skjøvet inn under. Et gult veggskap har åpne skyvedører, et kaos av kopper og tallerkener skimtes på hyllene innenfor. Ved vinduet er det en hylle med en radio. Døra inn til kammerset er lukket.
Olav viser med hånden veien videre ut i stua. Der er sofa og et par lenestoler, alt i forkjellige farger. Et lite juletre står på et hjørnebord. Olav nikker mot en tilfeldig plass. Så henter han fram et par lakserøde glass fra hjørneskapet. Anders skjenker i, de skåler og mumler noe om god jul.
Anders er mest på spranget til å reise seg igjen. Han ser rundt seg, lar blikket gli over noen gamle fotografier på veggen. Så rykker han til da han får øye på en ung, lys mann. ”Legion Norwegen” står det under med hvite bokstaver. Det er Olav som står der på bildet, i frontkjemperuniform.
Nå, slikt har han altså hengende framme fremdeles …
Hvordan var det dommen ble ? Noen år i fengsel, han husker ikke hvor mange, og så var det vel ti års tap av borgerrettigheter. Var det alt?
Olav ble aldri gift. Anders har aldri sett at han har kontakt med noen slektninger. Han har vel ingen venner heller, her i bygden. Nei, det var kanskje ikke alt likevel …
Vaktsomt lar han blikket gli videre, og slik er det han også får øye på et bilde av Vigdis. Det må være tatt i hennes tidlige ungdom. Han vet at hun og Olav holdt sammen en tid. Anders føler at han må si et eller annet.
- Ja, du skal ha takk for blomstene du sendte.
Det er tre år siden begravelsen.
Olav nikker, leter etter ord.
- Vi kom jo til å gå på forskjellige fester den gang, sier han og løfter glasset. Han svelger før dråpene kommer over leppene.
Anders tar også glasset sitt, finger med det, men setter det ned igjen. Han tenker på at nå sitter han altså her, og han vet så inderlig vel at det var slik Vigdis ønsket det.
- Jeg har hørt du var med ved Stalingrad, sier han omsider.
Med en gang gremmer han seg over sine egne ord. Det er mer enn seksti år siden, og han får det til å høres som et rykte han nylig har snappet opp.
Olav ser på ham. Mumler først noe uhørlig. Trekker pusten.
- Det var jævlig kaldt, sier han bare. Så blir det stille igjen .
Anders finner ikke mer å si. Om litt rensker Olav stemmen igjen.
- Og så var det alt blodet i snøen, det frøs liksom ikke likevel. Det var så rart å gå i.
Han har vendt seg bort, ser ut gjennom vinduet.
- Kanskje ikke så rart at flere ble vanvittige, tar han på igjen. Noen drepte kameratene sine. De skjøt eget befal også, alle som tilfeldig stod foran dem.
Anders rister på hodet. Det blir en ny pause
- Mange ble tatt til fange av russerne. Det var noen av dem som sloss mot oss etterpå.
Anders tier fremdeles.
- Og det var noen som gikk over, frivillig, sier Olav endelig.
Anders har aldri vært i noen krig. Han er usikker.
- Enn du? – spør han, som en refleks.
Olav har kanskje ventet det. – Nei, sier han kort. Jeg kom jo ikke til å bytte side.
Anders kjenner det som Vigdis stirrer på ham fra bildet.
- Nei, var det likt seg, sier han, forvirret. Bytte side, der… men …
Hadde ikke Olav bare dømt seg selv, ved aldri å innrømme at han hadde valgt feil?
Helvete heller … men så er det altså et annet minne fra guttedagene som alltid kommer tilbake og gjør det hele så fordømt vanskelig. Olav, det var alltid han som hadde det endelige ord når krangler skulle gjørs opp i kameratflokken. Ikke fordi han var den sterkeste, men fordi han alltid visste å si fra hvis ting ikke ble ordnet på en redelig måte.
Han kikker igjen bort på bildet av Vigdis. Med ett husker han noe som hun sa en gang, en tanke han ikke helt forstod. Den gang gjorde det ham bare sur og tverr, men ... I hodet gjentar han det for seg selv noen ganger, før han lar det stå til:
- Å være trofast, begynner i hjertet og ender i viljen, sier han sakte.
Olav svarer ingenting. Det rykker ørlite i ansiktet hans.
Dermed ser de forbi hverandre igjen. Anders kjenner at stillheten etter hvert annerledes. Hjertet føyer seg gradvis etter den langsomme rytmen fra gulvklokka.
Olav står opp og legger mer ved på ovnen. Setter en kaffekjele på platen, og tar med seg et fat inn igjen.
- Julebaksten, sier han og danderer noen kjeks fra en pakke utover.
De tar på med litt småprat om vær og føre. Utenfor vinduet har det begynt å skumre. De finner på å skåle, men drikker begge så lite at det ikke er nødvendig å fylle glassene.
Det knepper i klokka, den er i ferd med å trekke seg opp til fem slag.
- På denne tiden, sier Olav plutselig, pleide vi ungene å gå ut for å høre etter kirkeklokker. Det var mor som satte oss på det. Hun var vel glad for å bli kvitt oss en stund, der vi fløy rundt bena hennes.
Anders smiler så smått.
- Vi gjorde det samme, sier han. Forresten var det da noen voksne med også, så vidt jeg husker.
De har samme tanke, og reiser seg. Olav går først. De kommer til å stå nær hverandre ute på trammen. Det pisker snø mot de hete ansiktene.
- Nei, det skal vel mye til … sier Olav etter en stund. Men de blir stående, som vil de dvele i noe de begge kan fatte.
Så skjer det likevel. Et vinddrag i luften fra sør bærer som et dån med seg. Svakt, men tydelig høres en malmrøst gjennom skumringen. De snur seg uvilkårlig mot hverandre. Begge er våte av snø i ansiktet, og derfor tør de også holde fast i hverandres blikk. Klangen stiger og synker, før den til slutt blir borte for godt.
De to vender seg sakte, og går tilbake inn til varmen.
Der ute fortsetter snøen å falle. Mykt jevner den ut både oppkjørte veier og søkende spor. Snart er bare en ny, ren og ubrutt flate tilbake.
