Jeg fryder meg over stor himmel over et åpent landskap, der jeg sykler fra Kongsvinger oppover mot Brandval. Det er juli og høysommer, og fargene i de rolige omgivelsene får meg til å tenke at dette egentlig er som Norges fruktbare Nil – dal. Både korn og grønnsaker vokser villig på de velstelte gårdene som ligger på rad her langs Glomma.
Etter hvert svinger jeg av mot vest. Det går en gammel vei over åsen her, den ender ved riksveien på østsiden av Storsjøen. Jeg har kommet i tanker om en underlig historie jeg leste en gang, som ble knyttet akkurat til disse traktene.
Jeg tråkker forsiktig, selv om stigningen er ganske moderat til å begynne med. Imens grunner jeg over det som ble sagt å ha hendt her en gang.
Noen av de menneskene som kom forbi her før i tiden, var såkalte loffere. Dette var løse fugler og tiggere, noen ganger leilighetsarbeidere, men for de fastboende virket det nok som de var uten mål og mening i sin ferd. I hovedsak var dette fenomenet mest utbredt i årtiene før og etter første verdenskrig. Tusener av menn, titusener, ja flere enda, strømmet etter hvert ut på landeveiene i hele Skandinavia.
Dette ble forklart med et ord som den gang var ganske nytt, nemlig ”arbeidløshet”. Likevel kan en si det dreide seg om mennesker som ikke kunne finne seg til rette i den nye samfunnsstrukturen. Mange av dem betegnet seg også som ”yrkesloffere”. De var ekstreme individualister, som oftest fredsæle, men med en begrenset evne til å innordne seg i noe fellesskap. Selv anså de seg gjerne for å være nomader og vandrende filosofer.
Jeg er på vei inn i skikkelig villmark nå, men skimter en fremdeles en og annen gammel utløe mellom trærne. Nettopp slike løer ble ofte brukt av lofferne til overnatting, både sommer som vinter. Var de heldige, kunne det være noe høy der til å grave seg ned i. Bare i ytterste nødsfall ville de be om nattely på noen låve. Svaret ble så ofte nei allikevel, og andre menneskers frykt og forakt kjentes like hardt inn til margen som både snø og kulde.
Det var mye skremsel og overtro på den tiden, ja også på den tiden, og kanskje aller mest blant de fastboende. Alle distrikter hadde også sine egne fortellinger om mystiske ting som hadde skjedd, ofte med eksakte stedsbeskrivelser. Omstreifere hadde et videre synsfelt, de fikk jo lettere med seg stort og smått av hendinger ute fra verden. Herfra fikk de imidlertid sitt eget sagn å formidle videre.
Slik jeg husker det, var det en loffer som en gang vandret gjennom Brandval. Døden nær av av sult og kulde, kom han fram til en gård der han tok sjansen på å gå inn. Imidlertid ble han tatt bedre i mot enn han trodde var mulig på denne siden av graven. Alle han møtte var snille og vennlige, og rykende varm mat ble satt fram. Det var først da vakre hulderjenter kom og satte seg bort til ham, at han fattet det var en trollgård han hadde kommet til. Alt som tenkes kan av kjødets gleder fikk han oppleve den ene natten han var der.
Senere fortalte han om dette, og historien fikk etter hvert sagnets form.
I virkelighetens verden hendte det nok langt oftere at lofferne frøs i hjel. Også rundt Brandval var det flere som led denne skjebnen. ”Beruset omstreifer falt om og døde langs veien” sto det gjerne i avisene. Beruset … lofferne slet hard nok med å tigge til seg matsmulen. De kunne nok undret seg på hvordan reaksjonen hadde blitt, om de hadde våget seg til å be om brennevin også. Nei, avisene skrev som de gjorde fordi det var de fastboende bøndene som var deres abonnenter. Disse likte jo ikke å bli minnet om at de kanskje hadde nektet stakkaren husly, men hvis han nå var beruset så…
Alle hadde noe å være redde for. Bøndene var redde for det ukjente, som jo ble representert nettopp ved omstreifere. Lofferne var på sin side redde for følgene av de fastboendes frykt.
Skogen blir tettere oppover i lien. Noen av de eldste trærne, bjørker og furuer, stod sikkert her for hundre år siden også. Tette kroner som ga ly for regnet, grove stammer som var gode å hvile ryggen mot. Jeg tenker på dette med gjensidig redsel. Egen erfaring sier at heller ikke dette har forandret seg stort her i verden.
Etter hvert ble det slik at stadig flere loffere la veien om Brandval. De færreste av dem trodde vel for alvor på muligheten av å bli oppvartet på noen trollgård. Langt viktigere var det at fortellingen helt og holdent var deres egen. Den ble som et slags bevis på at også de hadde sin kultur, sin historie og et slags fellesskap, om det enn var aldri så løst sammentuftet.
Jeg sliter litt i stadig brattere bakker, nå gleder jeg meg til å komme opp til flatene ved Balsjøen. Plutselig flyr det en stor ravn opp rett ved veien, den skriker. Jeg følger den med øynene. Det skulle jeg aldri gjort, for jeg vingler rett ned i grøfta. Nå, farten er så lav at for meg blir det ikke store fallet. Verre er det med sykkelen. Forhjulet har truffet en stein, jeg ser at det er helt forvridd. Jaja, det var den turen! Jeg mumler et par velvalgte formuleringer over kvaliteten på syklene heretter. Det er ikke annet å gjøre enn å ringe etter noen som kan komme og hente meg. Jeg fisker fram mobilen. Nå … det er ingen signaler! Her i ødemarken er det ikke dekning.
Det er ikke annet å gjøre enn å ta bena fatt. Hvilken retning? Jeg bestemmer meg for videre oppover. I høydene med nesten fri sikt må vel slå inn noen basestasjoner, selv om de er et godt stykke unna.
Slik fortsetter jeg langs veien til fots. Innimellom stopper jeg og sjekker telefonen. Etter hvert begynner det å skumre. Jeg hadde jo tenkt at dette skulle bli til en tur gjennom sommernatten. Først da jeg ser glimtet av et lyn og hører tordenen som ruller bak meg, kommer jeg til å huske på regntøyet som ligger igjen i sykkelvesken. Takk skjebne … nå må jeg vel bare snu. Men nei, det er så inderlig for sent. Slusene åpner seg nesten øyeblikkelig. Jeg blir så våt som det er mulig å bli før jeg rekker inn under det nærmeste grantreet.
Regnet går over til hagl, og jeg hutrer der jeg står. Først når verste skuren er over, husker jeg på mobilen i skjortelommen. Bak displayet ser jeg bare dugg og vanndråper. Den er død.
Jeg begynner å gå igjen, også for å få litt varme i meg. Nå gjelder det vel bare å komme seg fram til folk. Heller ikke har jeg sett en eneste bil siden jeg svingte av oppover, så det betyr nok at det er svært lite trafikk her.
Det kjennes isnende kaldt, selv om jeg langer ut det beste jeg kan. Hender og underarmer dovner vekk, jeg forsøker å gni dem mens jeg går. Det skal da ikke være mulig å fryse seg helt fordervet, slik midt på sommeren?
Jeg går og går. Det kommer flere regn og haglskurer, og jeg er så våt at det er ingen vits i å søke ly lenger. Etter hvert er jeg også så sliten at jeg knapt vet av meg. At det kan bli så bitende kaldt i juli! Jeg undres på om jeg har kommet forbi veien som tar av til Meitsjøen ennå. Jeg kan ikke huske å ha lagt merke til den. Dessuten er det flere år siden sist jeg var på disse kanter, og jeg kjenner meg ikke helt igjen. Hvis jeg befinner meg omtrent der jeg tror, er det godt og vel en mils vei igjen til bygden. Klarer jeg det? Jeg kjenner en klo av angst gripe i meg, for nå tviler jeg. Likevel må jeg jo bare prøve.
Jeg hører som et ekko av ravnens skrik, og jeg stopper av og til for å lytte. Da legger jeg merke til et jevnt brus som høres gjennom skogen. Kanskje er det fossen i Brattfallet? Å Brattfallet, det er et fragment fra Eden som har materialisert seg her i de østnorske skogene. En elv som renner over en høy og knivskarp bergegg, en stor mørk dam nedenfor med myrer og gamle trær som speiler seg. Et bilde av en stor og tidløs lykke.
Jeg får stadig sterkere trang til å sette meg ned. Da, med ett skjer likevel det jeg mest av alt har håpet på. Jeg ser lys et stykke unna, ja flere lys, og sannelig skimter jeg en stor bygning også. Det er en avlang fasade med glassveranda i to etasjer. Kan jeg allerede ha kommet så langt som helt ned til Kuggerud? Nei, det kan det jo ikke være, for våningshuset der ligger med verandaen vendt mot storveien og sjøen. Dette er ikke tiden for å spekulere på slikt. Jeg går helt fram, finner en dør og banker på.
En diger kar åpner. Ansiktet består stort sett av hår og skjegg, med et par godmodige øyne plirende innenfor. ”Kom inn” sier han bare, han ser vel at jeg er helt utmaset. Vi går inn i en stue, enkelt innredet, med tømmervegger uten panel. Han rister på hodet da han ser hvor våt jeg er. ”Det der må du få av deg, så vi får hengt det til tørk”, sier han. Fra en knagg tar han en fleecejakke som han rekker meg, før han går bort og gjør opp noe varme på peisen.
Jeg får etter hvert fortalt om uhellet, og om mobilen som regnet ødela.
”Her er det dekning”, sier han, ”og du kan bruke telefonen min. Men ikke bry deg om å ringe etter noen til å kjøre. Jeg skal hjelpe deg videre, men hvis du ikke har bråhast, er det vel best at vi drøyer til i morgen.”
Jeg er evig takknemlig, låner telefonen og får sendt et par forklarende meldinger. Jeg må spørre hvilket sted dette er, for jeg aner jo ennå ikke hvor det er jeg har havnet. ”Å” svarer han, ”denne plassen ble en gang kalt for Tåkehaugen, og det navnet ble hengende ved.”
Tåkehaugen … Tåkehaugen … ? Jo, dette merkelige gårdsnavnet har jeg da vitterlig hørt noen gang, men i farten klarer jeg ikke helt å plassere stedet.
Mannen begynner å dekke på et bord, fra et annet rom henter han noe spekemat og flatbrød. Han byr velbekomme, og den enkle maten utretter mirakler med meg. Også varmen vender tilbake i kroppen etter hvert.
”Du er altså en slik en som driver og reker langs veiene, du?” sier han sakte. Nærmest automatisk er jeg på nippet til å svare med min vanlige, unnskyldende frase, at jeg driver da og arbeider med et og annet også. Da ser jeg at smilet hans slett ikke har det spottende eller inkvisitoriske uttrykket som jeg er så vant til å bli møtt med. Derfor nikker jeg bare. Ja, for det er jo nettopp slik det er. Veiene alene er målet, og gleden bakom så mye.
”Jeg trodde jeg skulle fryse bent i hjel” sier jeg bare. Han rister på hodet og ler litt. Så sier han noe merkelig, nesten skremmende: ”Så, du synes godt om at du får leve?”
Hva i all verden kan han mene med å spørre om noe slikt, her og nå? Det er ikke lett å finne noe høvelig svar i farten. Jeg har heller aldri vært noe særlig tess med snakk blant mennesker. Mine glade stunder har jeg hatt alene og i det stille. Likevel, å få oppleve verden, være den bevisst! Gå gatelangs i gamle byer, eller langs landeveier. Få se vakre katedraler, eller gårder, dyr og fugler – ja, bare å få sanse en eneste sommerfugl!
Så tenker jeg at når jeg kommer forbi en humle som har tumlet ned i en vanndam, vil jeg helst hjelpe den opp igjen. Større dåder enn som så kjenner jeg meg ikke eslet til, men jeg savner det heller ikke.
Derfor nikker jeg bare denne gangen også, litt forsiktig kanskje, men han later til å være fornøyd. ”Det er alltid trivelig å kunne hjelpe de veifarende”, sier han bare. Vi spiser videre i taushet, mens en brennende tyrived hvisker borte i peisen.
Etterpå viser han meg opp til et gjesteværelse. Jeg rekker bare så vidt å glede meg over en myk og ferdig oppredd seng, før jeg forsvinner ned i en dyp velsignelse.
Neste morgen er det solskinn og frokost på verandaen. Mannen er strålende blid. Vi finner et og annet å snakke om også, bare småtterier av felles interesse. Begge har vi lagt merke til at flere forskjellige sangere har fått frem store kull med unger i år. Vi gleder oss over at oteren har funnet veien tilbake til flere vassdrag her i øst.
Etter kaffen strekker han seg og kikker ut mot noen godværsskyer som puffer seg opp i sør. ”Nå skal jeg se deg vel av sted videre”, sier han. Vi går ut. Jeg ser meg rundt etter en bil. Nei, mannen skrår tvers over tunet og bort til skogkanten. Det går en sti videre, men den er så smal at vi ikke kan gå ved siden av hverandre. Han spør om jeg vil gå først.
Da skjer det noe jeg ikke kan fatte. Vi har bare gått et ganske kort stykke, da ser jeg plutselig at jeg befinner meg akkurat der jeg forlot sykkelen ved veikanten. Den står her fremdeles, men nå later hjulet til å være i sin skjønneste orden. Jeg snur meg brått for å få en forklaring, men jeg ser bare et glimt av mannen i det han forsvinner tilbake inn i tykningen. Jeg roper etter han, men det kommer det ikke noe svar. Stien kan jeg heller ikke få øye på lenger.
Foran meg står skogen og bare skogen, tett og lukket.
Epilog
Jeg kommer hjem omkring nonstid. Ikke så verst sliten, men med mange underlige tanker. Nesten med en gang går jeg opp på loftet og leter fram en bok. Den heter ”Veien til Klockrike”, og er skrevet av Harry Martinson. Jeg mener bestemt at det var der jeg en gang leste om det gamle sagnet. Så skjer likevel at jeg må legge boken fra meg igjen, for plutselig får jeg se ordene: ”Slik oppstod ryktet om trollgården Tåkehaugen i Brandval … ”
Det blir altså et valg jeg må ta. Et spørsmål former seg. Hva er viktigst, å fortelle eller å bli trodd?
Ennå finnes det kanskje andre som trøster seg til landeveiene, ikke bare meg. Jeg skrur på pc – en, stirrer på tastaturet og prøver å samle tankene. Så lar jeg det stå til:
”Jeg fryder meg over stor himmel over et åpent landskap, der jeg sykler fra Kongsvinger oppover mot Brandval … ”
